Tvisteloven § 22-3 med lovkommentar - Eiendomsrett.no

Tvisteloven § 22-3 med lovkommentar

Tvisteloven § 22-3 hjemler bevisforbud om opplysninger undergitt lovbestemt taushetsplikt, og innebærer et unntak fra hovedregelen om fri bevisføring. Forbudet i bestemmelsens første ledd modifiseres imidlertid vesentlig av bestemmelsens andre og tredje ledd om samtykke til bevisføring fra departementet og rettens prøving av departementets standpunkt.


Bevisforbud for opplysninger undergitt lovbestemt taushetsplikt

Bestemmelsens første ledd inneholder et alminnelig bevisforbud for opplysninger som er undergitt lovbestemt taushetsplikt i forvaltningen. At forbudet gjelder lovbestemt taushetsplikt, innebærer at taushetsplikten må følge direkte av lov, eller av regler som er gitt med hjemmel i lov. Taushetsplikt som følger av privatrettslige avtaler eller vedtekter fritar ikke for vitneplikt.

Tjeneste eller arbeid for stat eller kommune

Vedkommende som har taushetsplikt, må ha fått opplysningene som følge av tjeneste eller arbeid for stat eller kommune. Med «stat eller kommune» menes enhver offentlig tjeneste og virksomhet. En virksomhet som er kontrollert av forvaltningen vil normalt alltid være offentlig.

Taushetsplikten må følge av tjenesten eller arbeidet for det offentlige. Dette innebærer at enhver som utfører tjeneste eller arbeid for det offentlige, omfattes av taushetsplikten. Dette gjelder alle kategorier ansatte, også for eksempel ombuds- eller tillitsmenn, medlemmer av offentlige råd og utvalg, samt sakkyndige og andre som får enkeltstående oppdrag.

Det har ingen betydning om vedkommende har noen tilknytning til det offentlige på det tidspunktet forklaringen blir avgitt. Taushetsplikten etter forvaltningsloven består også etter at tjenesten eller arbeidet er avsluttet, se forvaltningsloven § 13 andre ledd.

De spesielle personellgruppene

Bevisforbudet etter første ledd gjelder også for enkelte spesifiserte personellgrupper. Årsaken til at disse er særskilt nevnt er omdannelsen av forvaltningsbedriftene til selvstendige foretak.

Om taushetsplikten for familievernkontorer, se familievernkontorloven § 5 flg. Om taushetsplikten for postoperatører, se postloven § 30. Om taushetsplikten for statens lufthavnselskap, se luftfartsloven § 13-4. Om taushetsplikten for tilbydere eller installatører av elektronisk kommunikasjonsnett- eller tjeneste og tekniske kontrollorganer, se ekomloven § 2‑9.

Særlig om offentlig helsepersonell

Offentlig helsepersonell har taushetsplikt etter helsepersonelloven § 21. Dette er imidlertid en profesjonsbasert taushetsplikt, som ikke følger av deres «arbeid eller tjeneste for stat eller kommune». Den medfører derfor ikke bevisforbud etter tvisteloven § 22-3, men medfører bevisforbud for viktige grupper helsepersonell etter tvisteloven § 22-5.

Hvilke opplysninger omfattes av bevisforbudet?

Hvilke opplysninger som omfattes av bevisforbudet, er bestemt ved reglene om taushetsplikt i den alminnelige og spesielle forvaltningsretten.

Alminnelige bestemmelser om forvaltningsmessig taushetsplikt finnes i forvaltningsloven §§ 13‑13 f. Disse reglene suppleres av regler om taushetsplikt for ulike offentlige sektorer i annen lovgivning. Praktisk viktige eksempler er skatteforvaltningsloven § 3‑13, sosialtjenesteloven § 8‑8, barnevernloven § 6‑7, straffeprosessloven § 106 a og § 107 i, og domstolloven § 63a.

Bevisforbudet gjelder generelt for alle bevismidler og bevissituasjoner, og er absolutt. Dette innebærer at det er uten betydning om et vitne er villig til å forklare seg eller legge frem dokumenter som vedkommende har i sin besittelse.

Virkningen av bevisforbudet

En opplysning som er undergitt lovbestemt taushetsplikt i forvaltningen kan ikke føres som bevis «når dette vil krenke» taushetsplikten. Bevisforbudet har størst praktisk betydning for vitneforklaringer fra ansatte i det offentlige, og som begrensning i forvaltningens plikt til å utlevere saksdokumenter etter tvisteloven § 26-5 første ledd.

Ved vurderingen av om taushetsplikten vil bli krenket, må retten ta utgangspunkt i de konkrete bevismidlene i den form det er tale om å føre dem som bevis, se HR-2016-1850 avsnitt 24. I denne saken var det begjært fremlagt anonymiserte avgjørelser, og det var mulig å «sladde» vedtakene slik at de ikke lenger inneholdt taushetsbelagte opplysninger. Tvisteloven § 22-3 var følgelig ikke til hinder for at dokumentene kunne kreves fremlagt.

Bestemmelsen kan også få betydning som begrensning i tilgangen til andre realbevis som inneholder informasjon som omfattes av taushetsplikten. Dette kan for eksempel være fotografier og videoopptak.

Departementets samtykke til bevisføringen

Det følger av bestemmelsens andre ledd at departementet kan samtykke til at beviset føres. Samtykke må gis av vedkommende departement som fagområdet hører under, eventuelt av underordnet organ etter delegasjon. Samtykket kan være begrenset til deler av en forklaring eller et dokument.

Bestemmelsens andre ledd andre punktum stiller vilkår for at samtykke skal kunne nektes. Samtykke kan bare nektes når bevisføringen kan utsette staten eller allmenne interesser for skade, eller når bevisføringen vil virke urimelig overfor den som har krav på hemmelighold. Det må følgelig foretas en interesseavveining mellom de offentlige og de private interesser som taushetsplikten skal beskytte. Samtykke kan nektes dersom bare ett av de to vilkårene er oppfylt. Departementet kan også samtykke til bevisføringen selv om begge vilkår er oppfylt, av hensyn til sakens opplysning.

Departementets standpunkt kan overprøves av retten

Bestemmelsens tredje ledd slår fast at departementets standpunkt etter andre ledd kan overprøves av retten. Overprøvingen kan skje etter begjæring fra partene, tredjeperson med krav på hemmelighold eller på rettens egne initiativ.

Ved vurderingen av departementets standpunkt må retten foreta en interesseavveining mellom hensynet til sakens opplysning og de interesser som taushetsplikten skal beskytte. Retten må også ta i betraktning den effekten som lukkede dører og pålegg om taushetsplikt vil ha.

Retten kan ikke treffe avgjørelsen uten å ha forelagt spørsmålet om samtykke for departementet, eller det organ kompetansen er delegert til. Dette innebærer at retten må gi vedkommende departement en anledning til å gjøre rede for sitt standpunkt.

Redegjørelsen skal meddeles partene. Dette er begrunnet i kravet om rettferdig rettergang i EMK art. 6 nr. 1 og hensynet til kontradiksjon.


§ 22-3. Bevisforbud om opplysninger undergitt lovbestemt taushetsplikt

(1) Det kan ikke føres bevis når dette vil krenke lovbestemt taushetsplikt for den som har opplysningene som følge av tjeneste eller arbeid for stat eller kommune, familievernkontor, postoperatør, tilbyder eller installatør av elektronisk kommunikasjonsnett eller -tjeneste, teknisk kontrollorgan eller statens lufthavnselskap.

 

(2) Departementet kan samtykke i at beviset føres. Samtykke kan bare nektes når bevisføring kan utsette staten eller allmenne interesser for skade eller virke urimelig overfor den som har krav på hemmelighold.

 

(3) Etter en avveining av hensynet til taushetsplikten og hensynet til sakens opplysning kan retten ved kjennelse bestemme at beviset skal føres selv om samtykke er nektet, eller at beviset ikke skal mottas selv om departementet har samtykket. Departementet skal få redegjøre for sitt standpunkt før retten treffer avgjørelse. Redegjørelsen meddeles partene.

Rull til toppen