Tvisteloven § 1-2. Folkerettens betydning for anvendelsen av loven - Eiendomsrett.no

Tvisteloven § 1-2. Folkerettens betydning for anvendelsen av loven

Tvisteloven § 1-2 viderefører tidligere tvistemålsloven § 36 a og har en parallell til straffeprosessloven § 4 og tvangsfullbyrdelsesloven § 1-4. Bestemmelsen gir uttrykk for tvistelovens betydning i forhold til folkerettslige forpliktelser.


Folkerettens betydning ved anvendelse av tvisteloven

Tvisteloven § 1-2 bestemmer tvistelovens betydning i konflikt med folkeretten. Utgangspunktet er at folkeretten ikke uten videre blir en del av norsk rett. Det kreves en særskilt gjennomføringsakt i form av inkorporasjon eller transformasjon for at konvensjonsforpliktelser kan anvendelse i norsk rett. Tvisteloven § 1-2 fungerer imidlertid som en generell gjennomføringshjemmel som inkorporerer bindende folkerett på et avgrenset område uten en slik særskilt gjennomføringsakt. Såkalt begrenset sektormonisme.

Formålet med bestemmelsen er i følge forarbeidene å sikre at rettergangen i sivilesaker gjennomføres i samsvar med folkerettslige forpliktelser Norge er bundet av. I enkelte tilfeller innebærer dette at norske regler må settes til side til fordel for det som følger av folkeretten. Bestemmelsen går etter dette lenger enn presumpsjonsprinsippet som går ut på at det ved tolkning og fastleggingen av norske rett skal legges til grunn at reglene er i samsvar med folkeretten.

Tvisteloven § 1-2 innebærer at tvisteloven må vike for den folkerett Norge har forpliktet seg til gjennom ratifikasjon, når reglene ikke er i overensstemmelse. Bestemmelsen innskrenker kun anvendelsen av tvisteloven. For at folkeretten skal utgjøre et selvstendige rettsgrunnlag krever særskilte lovhjemler. Slike hjemler følger blant annet av  tvisteloven § 4-8 og § 19-16 (1) annet punktum som gjennomfører Luganokonvensjonen, menneskerettsloven § 2 og EØS-loven § 1 som gjør EMK og EØS-avtalen til norsk lov. Tvisteloven § 1-2 gjør i motsetning ikke folkeretten til et slikt selvstendig grunnlag. Tvisteloven § 1-2 inkorporerer derimot bare bindende folkerett på et avgrenset område. Bestemmelsen kan derfor ikke anvendes som en generell regel om sektormonisme som gjør folkeretten til selvstendig rettsgrunnlag.

§ 1-2. Folkerettens betydning for anvendelsen av loven

Loven gjelder med de begrensninger som er anerkjent i folkeretten eller følger av overenskomst med fremmed stat

Rull til toppen