Naboloven § 2 fastsetter tålegrensen i naboforhold, det vil si hvor mye en nabo må tåle av tiltak som påvirker hans eiendom. Bestemmelsen angir også retningslinjer for vurderingen. Etter lovens § 1 er bestemmelsen deklaratorisk, det vil si at den kan fravikes, for eksempel ved avtale.
Naboloven § 2 har følgende utforming:
§ 2. Ingen må ha, gjera eller setja i verk noko som urimeleg eller uturvande er til skade eller ulempe på granneeigedom. Inn under ulempe går òg at noko må reknast for farleg.
I avgjerda om noko er urimeleg eller uturvande, skal det leggjast vekt på kva som er teknisk og økonomisk mogeleg å gjera for å hindra eller avgrensa skaden eller ulempa. Det skal jamvel takast omsyn tilnaturmangfaldet på staden.
I avgjerda om noko er urimeleg, skal det vidare leggjast vekt på om det er venteleg etter tilhøva på staden og om det er verre enn det som plar fylgja av vanlege bruks- eller driftsmåtar på slike stader.
Jamvel om noko er venteleg eller vanleg etter tredje stykket, kan det reknast som urimeleg så langt som det fører til ei monaleg forverring av brukstilhøva som berre eller i særleg grad råkar ein avgrensa krins av personar.
Innhold
Generelle utgangspunkter
Bestemmelsen innebærer en vesentlig innskrenkning av grunneiers råderett over eiendommen. Det klare utgangspunktet i norsk rett er at en grunneier fritt kan råde over eiendommen sin. De reguleringer som fremgår av naboloven § 2 innebærer likevel at denne retten ikke gjelder ubegrenset. En grunneier må ta hensyn til eventuelle naboer og deres interesser.
Første ledd – vilkårene
Naboloven § 2 første ledd angir vilkårene for vurderingen av om tålegrensen er overskredet ved at en nabo har, gjør eller setter i verk et tiltak som påvirker en naboeiendom negativt. Vilkårene er kumulative og samtidig innbyrdes alternative. Dette kan forklares ved at det naboen har, gjør eller setter i verk på sin eiendom enten må være «urimeleg eller «uturvande»» til «skade eller ulempe» på naboeiendommen.
«Urimeleg eller uturvande»
Det tiltaket som naboen har, gjør eller setter i verk på sin eiendom må enten være urimelig eller «uturvande». Det dreier seg altså om tiltak som har en negativ påvirkning på naboeiendommen. Uturvande er det nynorske ordet for unødvendig. Vilkårene er innbyrdes alternative, jf. «eller». Det vil si at ett av dem er nødt til å være oppfylt for at tålegrensen skal være overskredet.
Det er disse vilkårene som angir tålegrensen. Grensen går altså ved det urimelige eller det unødvendige.
Man må i begge tilfeller foreta en konkret vurdering av om forholdene i det enkelte tilfellet kan sies å være urimelige eller unødvendige overfor en nabo.
«Urimeleg»
Spesifikt om urimelighetsvilkåret kan man si at det gir anvisning på en ganske høy terskel. Det skal altså en del til for å si at et tiltak er urimelig. Dette må sees i lys av utgangspunktet om at en grunneier har fri rådighet over sin eiendom. Det er dermed naturlig at det må foreligge tiltak av kvalifisert art for at tiltaket skal anses som urimelig overfor en nabo.
Begrepet antas også å være «smalere» enn «uturvande», det vil si at det omfatter færre tilfeller enn det som typisk vil kunne kategoriseres som uturvande. Motsetningsvis kan man si at det skal mindre til for å anse et tiltak som uturvande enn som urimelig. Dette bekreftes også i forarbeidene til loven. Det følger av Rådsegn 2 på side 26, at selv om en ulempe ikke kan regnes som urimelig så kan den volde så mye ”ugagn og uhugnad» at den må anses for å være «uturvande».
«Uturvande»
At noe er uturvande/unødvendig må som sagt avgjøres konkret i det enkelte tilfellet. Det finnes tre særlige typetilfeller for når man kategoriserer noe som unødvendig. Det første tilfellet er tiltak som gjennomføres med ren hensikt for å sjikanere naboen. Slike tiltak vil alltid anses som unødvendige. For det andre vil et tiltak være uturvande dersom det ikke har et fornuftig formål. For det tredje kan et tiltak typisk være unødvendig grunnet gjennomføringsmåten. Selv om et tiltak isolert sett har et fornuftig formål, kan det altså likevel anses unødvendig dersom gjennomføringen kunne vært gjort på en måte som i mindre grad ville påvirke naboeiendommen negativt.
I denne vurderingen kreves det ikke klanderverdig atferd fra tiltakshaver. Vurderingen skal foretas objektivt og beror på en interesseavveining med utgangspunkt i henholdsvis tiltakshavers og vedkommende nabos interesser.
«Skade eller ulempe»
Skade- og ulempevilkåret har nær sammenheng med urimelighets- og uturvandevilkåret. Dette følger av at det aktuelle tiltaket ikke urimelig eller uturvande må være til skade eller ulempe på naboeiendommen. Av lovens ordlyd kan man også her utlede at det dreier seg om to innbyrdes alternative vilkår. Det er tilstrekkelig at ett av dem, sammen med enten urimelighets- eller uturvandevilkåret, er oppfylt for at tålegrensen skal være overskredet. Også disse vurderingene må foretas konkret ut i fra opplysningene i den enkelte sak.
«Skade»
Skadevilkåret tar først og fremst sikte på det man kan ta og føle på. Det er med andre ord fysisk skade som omfattes av vilkåret. Dette kan eksempelvis være at vegger eller murer sprekker, at grunnen raser ut eller at vann vasker bort jord.
«Ulempe»
At noe er til ulempe, står i motsetning til de fysiske skadene som rammes av skadevilkåret. Dette vilkåret gir rom for å trekke inn flere forhold i vurderingen enn det er adgang til ved anvendelsen av skadevilkåret. En ulempe kan eksempelvis være støy, lukt, skitt eller et skjemmende byggverk. Det er altså ikke tale om noen fysisk skade, men kan like fullt medføre at tålegrensen er overskredet.
I bestemmelsens første ledd siste punktum bestemmes det at det også vil være en ulempe dersom et tiltak må anses som farlig. Dette vil eksempelvis være tilfellet ved en fabrikk som innebærer en reell eksplosjonsfare.
Krav om årsakssammenheng
I tillegg til at det foreligger en skade eller en ulempe og at denne er urimelig eller uturvande, er det et krav om adekvat årsakssammenheng mellom tiltaket og skaden. Dette fremgår av ordene «er til». Det må altså kunne påvises at det er det aktuelle tiltaket som urimelig eller uturvande er til skade eller ulempe på den aktuelle naboeiendommen. Skaden eller ulempen må også være en påregnelig følge av den type tiltak. Disse betraktninger er bekreftet i Rt-1969-757 side 760.
Annet ledd – retningslinje for urimelighets- og uturvandevurderingen
Annet ledd er en retningslinje for vurderingen som skal foretas etter første ledd. Retningslinjen gjelder for både urimelighetsvurderingen og for uturvandevurderingen. Det bestemmes her at det i vurderingen av om noe er urimelig eller uturvande, skal legges vekt på hva som er teknisk og økonomisk mulig for gjøre for å hindre eller avgrense den påståtte skaden eller ulempen. Jo mer teknisk og økonomisk vanskelig det er å hindre eller avgrense skaden eller ulempen, jo lettere vil tiltaket anses som urimelig eller uturvande.
I tillegg skal det tas hensyn til naturmangfoldet på stedet. Dette innebærer at dersom et tiltak er uheldig for naturmangfoldet, skal det mindre til for å anse tiltaket for urimelig eller uturvande.
Tredje ledd – retningslinje for urimelighetsvurderingen
Naboloven § 2 tredje ledd regulerer på sin side kun retningslinjer for urimelighetsvurderingen. Særskilt for å vurdere om et tiltak er urimelig, skal det tas hensyn til om tiltaket kan sies å være ventelig etter omstendighetene på stedet og om det det må anses verre enn det som normalt følger av vanlige bruks- eller driftsmåter der. Det legges altså både opp til en vurdering av hva som var ventelig og hva som var vanlig. For begge tilfeller må det gjøres en konkret vurdering.
«Venteleg»
Ventelighetsvurderingen er i praksis den avgjørende vurderingen. Denne skal skje konkret ut fra omstendighetene på stedet på det aktuelle tidspunktet. Man skal ta utgangspunkt i situasjonen på det tidspunktet som vedkommende etablerte seg på eiendommen. Denne vurderingen skal for øvrig være objektiv. Disse betraktningene blir utgangspunktet for å vurdere om det konkrete tiltaket måtte anses ventelig. Dersom dette er tilfellet skal det en god del til for at et tiltak anses urimelig. Vi kan si at jo mer ventelig et tiltak er, jo mer kreves det for at det skal anses urimelig.
«Vanleg»
Vurderingen av om tiltaket må anses vanlig er ikke like avgjørende, men er likevel et moment å ta hensyn til. Det skal her tas utgangspunkt i de typiske bruks- eller driftsmåter som foreligger på den aktuelle typen sted. Denne retningslinjen gir anvisning på at selv om et tiltak ikke er ventelig, kan det være lovlig dersom det ikke er verre enn det som følger av de vanlige bruks- eller driftsmåter som typisk gjelder for slike steder. Med andre ord vil et tiltak som ikke skaper større skade eller ulempe enn det som er vanlig på eiendommer i slike områder som den aktuelle eiendommen ligger i, som hovedregel likevel være lovlig. En grunntanke er også her at jo vanligere tiltaket er de bruks- eller driftsmåter som typisk brukes på den aktuelle typen sted, jo mer skal det til for at tiltaket betraktes som urimelig.
Fjerde ledd – forlengelse av tredje ledd
Fjerde ledd har nær sammenheng med bestemmelsens tredje ledd. Selv om tiltaket skulle betraktes som ventelig eller vanlig, kan det likevel regnes som urimelig dersom det fører til en «monaleg» forverring av omstendighetene. Bestemmelsen regnes for å fungere som en sikkerhetsventil for de tilfeller hvor en skade eller en ulempe er svært urimelige, selv om den var ventelig eller vanlig. Terskelen for at et tiltak likevel skal anses som urimelig, må derfor anses å være høy. Dette følger også av ordlyden ved at det må være tale om en «monaleg» forverring. Man må altså over en viss terskel. Ikke enhver forverring vil medføre at tiltaket anses urimelig. At man må over en svært høy tålegrense er bekreftet i Rt-2006-486 avsnitt 95 (Gardermoen).
En forutsetning for at et ventelig eller vanlig tiltak likevel skal være urimelig, er at forverringen i særlig grad eller bare rammer en avgrenset krets med personer. Vilkåret skal ikke forstås slik at tiltaket kun må ramme et fåtall personer. Bestemmelsen vil komme til anvendelse også dersom tiltaket rammer flere. Det avgjørende er om det kan påvises at det rammer en avgrenset krets.
Vanlige spørsmål
Hva er den naborettslige tålegrensen?
Den naborettslige tålegrensen er en betegnelse på grensen for hvor mye en nabo må tåle av tiltak som påvirker hans eiendom.
Hvilke tiltak vil være ulovlige etter naboloven?
Ethvert tiltak som naboen foretar seg, som er urimelig eller unødvendig til skade eller ulempe på naboeiendommen, vil overskride den naborettslige tålegrensen og være ulovlig etter naboloven.
Hvilke tiltak kan anses for å være «unødvendige»?
Unødvendige tiltak vil typisk være tiltak som utelukkende har til hensikt å sjikanere naboen. Tilsvarende gjelder tiltak uten noe fornuftig formål. Også i utgangspunktet fornuftige tiltak vil kunne være unødvendige dersom de gjennomføres på en dårlig måte.
Hvilke forhold kan være til ulempe på naboeiendom?
En ulempe kan for eksempel bestå i støy, lukt, skitt eller et skjemmende byggverk. Det er altså ikke tale om noen fysisk skade, men kan like fullt medføre at tålegrensen er overskredet.
Kan et urimelig tiltak likevel være lovlig?
Ja, et tiltak som i utgangspunktet fremstår som urimelig kan likevel være lovlig hvis det er ventelig og vanlig for det aktuelle stedet eller området.
